22. juli 2011

julimarkering

Tenk hvor fort åra går. Så mye som er blitt forandret i løpet av disse årene. På en dag som i dag er det kanskje på sin plass og tenke igjennom hvordan vi opplevde denne fredagskvelden og dagene etterpå.

Fredag 22. juli 2011 var vi i ferd med å gjøre lørdagsutgaven av Ringsaker Blad ferdig. Inn i redaksjonen kommer frilanser Knut Erik Landgraff og nærmest skriker: «Har dere hørt det karer? Det har vært en eksplosjon ved regjeringsbygget akkurat nå!»

Ingen av oss hadde hatt tid til å høre på radioen, men nå fikk vi den på. Og, ja da. Det stemte, men ingen visste noe om omfanget da.

Sjøl gjorde jeg meg ferdig for jeg skulle hjem å feire bryllupsdagen sammen med kona Eva Marie. Jordbær og champagne skulle vi ha den kvelden. Mens jeg kjørte hjem til Hamar begynte det å komme meldinger om det som var i ferd med å skje på Utøya.

Så det ble ingen romantisk kveld på oss. Det ble å sitte klistret foran fjernsynet og følge nyhetssendingene så lenge vi orket. Da jeg la meg var det rapportert 10 omkomne ungdommer.

Lørdag morgen var tallet oppe i ni og seksti. Og den største terrorhandlingen i Norge var et faktum.

Siden har vi jevnlig levd med 22. juli. Ikke minst på årsdagene. Og ikke minst i dager før 22. juli har media tatt for seg katastrofen i regjeringskvartalet og på Utøya.

Jeg tillater meg likevel å stille spørsmålet:
Er det ikke nok nå? Må vi ha markering hvert eneste år?

Ja, jeg veit dette kan være å banne i kjærka. Men jeg snakket med foreldrepar her om dag, som mente som meg. Nå har vi markert hvert de siste årene. Kanskje vi skal gå ned og kanskje ha minnemarkeringer hvert 10. år.

«Da får vi kanskje bearbeidet sorgen og få det litt på avstand» sa de.

Jeg veit ikke, jeg. Men det høres fornuftig ut.

Ha ei god helg alle sammen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *