Alle innlegg av Svein Sjolie

Diskusjonen fortsetter

– Hvorfor legger avisene saker på nettet når vi ikke får lese dem? undret en jeg kjenner her om dagen.

Han sikter nok til sakene som avisene legger ut og stenger dem for ikke betalende lesere. Han skjønte rett og slett ikke at for å kunne overleve må avisene tjene penger. Som i all annen virksomhet må det penger inn for at de som jobber skal tjene penger.

Tenk deg at du går inn på KIWI og plukker varer i kurven din. Når du er ferdig med å plukke varer går du bare ut av butikken uten å betale ei krone. Da ville det bli bråk, da!

Nå er jeg pensjonist og får mine penger fra NAV. Men i over 30 år har jeg jobbet i dags- og fagpresse og har trivdes med det. Og lønningene har kommet. Alltid i rute. Det var den gangen avisene ble lest og annonsene strømmet på. Slik er det ikke lenger. Opplagene på papiravisene faller fra måned til måned og annonseinntektene synker.

Avisene på nett. Det er vel snart ikke ei avis i landet som i en eller annen form ikke er på nettet. Men inntekter blir det så som så med. Derfor nedbemannes redaksjonene, sidetallet går ned med den følge at avisproduktet blir dårligere. En trenger ikke akkurat være «rakettforsker» for å skjønne det.

Det er ingen grunn til gi ansvaret til noen andre enn redaktørene og eierne. Den gangen det ble nettilgang for avisene ble det pøst ut nyheter på weben uten at det kostet ei krone. Slik var det i flere år. Inntil leserne sa opp avisene og i stedet leste de samme nyhetene gratis på nettet. Enkelt regnestykke det, da.

Og da var det i gang. Nå har avisene funnet en, slik jeg ser det, glimrende måte å finansiere nyhetene på. Noen nyheter legges ut åpent, mens de aller fleste «plusses», slik at sakene er bare for abonnenter. Og faktisk ser det ut til at leserne også har funnet seg til rette til en slik løsning.

Takk for det!

 

«Første søndag i akevitt!»

akevitt

På søndag er det første søndag i advent – eller akevitt som jeg kaller den. Da vi tenner det første lyst er det lov å ta seg en akevitt. Det var faren min som i sin tid sa det. Han mente at da vi var inne i den siste måneden av året måtte det være lov å ta en liten akevitt til middag. Og jeg er enig.

Men på den tiden var det så mye lettere å ta seg en «liten en». Faren min sverget til Løiten Linie. Skulle han skeie ut var det Gilde Taffel som gjaldt. Jeg for min egen del sverger til Gammel Opland. Men det er så veldig mye å velge i på Vinmonopolet. Hele 212 svar fikk jeg på et søk på statsmonopolets hjemmesider. Det finnes en akevitt til det aller meste. Det er utrolig hva en kan lage av poteter!

En i min aller nærmeste omgangskrets hadde en far som samlet på akevitt. Gud veit hvor mange flasker han hadde. Og så mye godt det finnes av akevitt!

Jeg har en karaffel med streker for hver eneste dag fra 1. desember og fram til julaften. Den måtte jeg sette bort. For da julaften kom og jeg talte opp var jeg langt ute i mars! Så i år blir det en skvett i et akevittglass hver kveld

Så på søndag tenner vi det første lys – og tar oss en akevitt!

Kongsvingerminner (1)

Minner fra Kongsvinger i sekstiåra

Det skrives og sies så mye om ungdommen i dag. Men dere skal vite at vi var pøbler vi som vokste på 60-tallet, også. Det er vi som løfter en advarende pekefinger om dagens ungdommer.

Jeg husker et tilfelle som slett ikke var «pent gjort». En kompis jeg ikke vil nevne navnet på og jeg ville gjøre et pek med en gatemusikant som hver vinter stor utenfor samvirkelaget i Glommengata hvor jeg bodde.
Det verste var at han var blind og ikke var spesielt god til å spille på munnspillet sitt. Vi foreslo for ham at vi skulle kjøre han på spark til et sted hvor det var stor trafikk og mye folk.
Han var takknemlig for at vi ville ta han dit. Problemet var bare at under låvebrua på Elsethlåven var det ikke all verdens trafikk. Men han spilte i vei da vi gapskrattende forlot han.
Om vi hadde dårlig samvittighet over det vi hadde gjort? Nei, da. Så langt tenkte vi ikke den gangen.

 

Høsten er her!

take_hamar

Sommeren 2016 er over. Dessverre sier jeg. Jeg tror mange som er «noenogseksti» er enige med meg. Høst og vinter blir verre og verre for hvert år. Jeg klarer ikke tenke noe positivt omhøst og vinter.
Litt rart egentlig. Da jeg vokste opp på Kongsvinger på femti og sekstitallet var vintrene flotte. Vi var på ski i Puttara og gikk på skøyter på Gjemselund. Uansett hvor kaldt det var. Men for å si som Prøysen; Det var da det, og itte nå!

Men vi kan jo se tilbake på en fantastisk ettersommer i år. Enig? August og september har vært helt utrolige måneder. Med flott vær og gode temperaturer. Men nå ser det ut til å være for i år. Gradestokken kryper nedover og skydekket er stadig like grått og regnfylt.

Det hjelper heller ikke på humøret at vennene mine fra Tenerife har pakket og reist dit, og den store hobbyen er å fortelle på Facebook, Instagram og Snapchat om hvor varmt og godt det er der nede nå.

Nei, vi får sitte her å titte på at bladene på bjørkene blir stadig gulere, for så falle av å legge seg som et teppe rundt stammen. Ta en titt på gradestokken, hvor kvikksølvsøyla synker fra dag til dag. Det er ingen lys tid vi går i møte. Snarere tvert imot.

Ha en mørk, trist og regnfull høst.

Livet som pensjonist

 

svein-pa-nett

Det nærmer seg tre år siden jeg gikk av som pensjonist. Såkalt AFP-pensjonist. I en alder av et «parogseksti» år skulle jeg ut i – og nyte pensjonistlivet. Da er det vel kanskje på sin plass å oppsummere hvordan livet ble.

Det er to måter å forklare det på. En kort og en grundig. Jeg tar den korte først.

Det er helt topp!

Men kanskje jeg skal gi dere den grundige, også?

Jeg bestemte meg for å ta AFP fra den dagen jeg fylte 62 år. Grunnen til dette var ganske enkel. Norsk presse var på vei inn i en krise. Annonseinntektene i papiravisene falt helt enormt. Tilsvarende inntekter på elektroniske medier hadde ikke steget tilsvarende. Og da roper arbeidsgiverne på kostnadskutt og da er det lett å ty til nedbemanning. En trenger ikke være «rakettforsker» for å skjønne dette. Jeg søkte om AFP og fikk det. Så 1. februar 2014 var det slutt for meg etter 40 år i arbeidslivet.

Så her sitter jeg, pensjonist på tredje året. Jeg synes livet for meg er blitt greit. Da er det nok verre med norsk presse. Hvor mange hundre kollegaer som har fått sluttpakke, blitt sagt eller på annen gått ut av det yrkesaktive livet skal være meg usagt. Men det er mange, dessverre. Jeg har alderen inne, men jeg tenker stadig på de unge nyutdannede som skal prøve å komme seg inn i arbeidslivet. Det er ingen lett framtid de går imøte.

Hadde en artig opplevelse i sommer. Fikk en telefon fra avisa Helgelendingen i Mosjøen. Jeg fikk tilbud om sommerjobb. Fem uker på Helgelandskysten. Jeg fikk høre at de hadde prøvd alt for å skaffe seg sommervikarer – uten å lykkes.
Så da ferieavviklingen startet var vi til slutt tre ferievikarer. To pensjonister og en nyutdannet tok ansvar!

Nå sitter jeg her på Hamar Vest og koser meg og tenker tilbake på en trivelig tid i Mosjøen.

Det er forskjell på folk!

 

 

Herlige Hamar

Hadde ikke trodd at jeg skulle komme til å skrive «Herlige Hamar» noe sted! Men når jeg skriver det nå, skyldes rett og slett at på søndag var Hamar herlig.

Jeg veit ikke hva jeg skal kalle markedet i Strandgata. Kanskje Innlandets største «loppis»? Bruktmarked kanskje? Uansett; det var en fryd å vandre i Strandgata og møte folk med smil om munnen som nysgjerrig så på hva hundrevis av utstillere hadde å tilby. Det var mye rart som ble tilbudt, men også ei annen perle av «noe» brukt. Sjøl fant jeg mange gode bøker.

Det som gledet mest var likevel alt folket som hadde møtt fram. Tusenvis av nysgjerrige hedmarkinger som hadde tatt turen til sentrum for å ta del folkefesten.

Og sannelig fikk jeg kjøpt mat også. Nydelige vårruller, innbakt scampi og chop suey. Deilig mat servert på gata. Glimrende.

Jeg gleder meg allerede til neste marked!

Oppvaskhjelp uten sexpress

asta2

Jeg har fått meg ny dame. «Asta Asko». Hun har fått jobben som oppvaskhjelp i heimen. Ei stillegående og arbeidsom dame. Jeg traff henne her om dagen. Nå er’a i hus og har begynt å jobbe. Det er bare å gi hu en tablett og en skvett glansemiddel så er’a i gang.

Jeg har brukt et par år på å bestemme meg om jeg skulle skaffe meg oppvaskhjelp. Som enslig skulle en vel tru at jeg kunne ta den jobben sjøl. Men det er faan meg så kjett at det byr meg imot å vaske opp for hånd.

Så nå som Asta er i hus skal vi nok få et godt samarbeid i åra framover, hun og jeg.

Snart hemmat…

Mosjøen – en flott by på Helgeland
Mosjøen – en flott by på Helgeland

Nå er det på tide å reise hemmat til Hamar! Fem ukers sommerjobb i Helgelendingen i Mosjøen er øyeblikkelig over. Så da kan jeg reise sørover, smekkfull av inntrykk og mange nye gode venner.

Ble oppholdet mitt slik jeg hadde tenkt meg? Ja, i aller høyeste grad. Jeg var spent etter at jeg hadde takket ja til jobben. Hvordan er kollegaene? Hvordan er Mosjøen? Det var spørsmål jeg tenkte på i 794 kilometer langs E6 nordover.

Nå snaut fem uker etterpå kan kort oppsummeres slik: Veldig bra!

Når dere neste gang reiser nordover, bør dere legge turen innom Mosjøen. Gjerne en dag eller to. Rusle rundt i Sjøgata eller sette dere ned på en av de koselige kafeene og ta en kaffekopp eller liknende.

Nå har i alle fall jeg fem herlige uker å se tilbake på…

22. juli 2011

julimarkering

Tenk hvor fort åra går. Så mye som er blitt forandret i løpet av disse årene. På en dag som i dag er det kanskje på sin plass og tenke igjennom hvordan vi opplevde denne fredagskvelden og dagene etterpå.

Fredag 22. juli 2011 var vi i ferd med å gjøre lørdagsutgaven av Ringsaker Blad ferdig. Inn i redaksjonen kommer frilanser Knut Erik Landgraff og nærmest skriker: «Har dere hørt det karer? Det har vært en eksplosjon ved regjeringsbygget akkurat nå!»

Ingen av oss hadde hatt tid til å høre på radioen, men nå fikk vi den på. Og, ja da. Det stemte, men ingen visste noe om omfanget da.

Sjøl gjorde jeg meg ferdig for jeg skulle hjem å feire bryllupsdagen sammen med kona Eva Marie. Jordbær og champagne skulle vi ha den kvelden. Mens jeg kjørte hjem til Hamar begynte det å komme meldinger om det som var i ferd med å skje på Utøya.

Så det ble ingen romantisk kveld på oss. Det ble å sitte klistret foran fjernsynet og følge nyhetssendingene så lenge vi orket. Da jeg la meg var det rapportert 10 omkomne ungdommer.

Lørdag morgen var tallet oppe i ni og seksti. Og den største terrorhandlingen i Norge var et faktum.

Siden har vi jevnlig levd med 22. juli. Ikke minst på årsdagene. Og ikke minst i dager før 22. juli har media tatt for seg katastrofen i regjeringskvartalet og på Utøya.

Jeg tillater meg likevel å stille spørsmålet:
Er det ikke nok nå? Må vi ha markering hvert eneste år?

Ja, jeg veit dette kan være å banne i kjærka. Men jeg snakket med foreldrepar her om dag, som mente som meg. Nå har vi markert hvert de siste årene. Kanskje vi skal gå ned og kanskje ha minnemarkeringer hvert 10. år.

«Da får vi kanskje bearbeidet sorgen og få det litt på avstand» sa de.

Jeg veit ikke, jeg. Men det høres fornuftig ut.

Ha ei god helg alle sammen

Byplanlegging i praksis

mosjoen_3_7sjøgata04

Nå er to uker av Nord-Norge-oppholdet mitt unnagjort. Tre forhåpentligvis tre spennende uker gjenstår. Forventningene er innfridd, så det holder. Mosjøen er flott småby på Helgelandskysten med en sjarm som er helt utrolig. Hele sentrum er som en kvadratur med gamle og nye hus i flott blanding. Her tror jeg mange andre byer kan lære ett og annet når det gjelder byplanlegging.

Jeg husker med gru tilbake da Kongsvinger skulle fornye stasjonssida. Alle de sjarmerende trehusene i Glommengata og de   flotte trivelig boligene var det reneste paradis for oss som vokste opp i området. Men da de «moderne» byplanleggerne hadde sagt sitt ble det revet. Alt sammen. Ei såkalt moderne gågate og masse parkeringsplasser ble resultatet.

Jo, det var en kamp her i Mosjøen, også. Krefter i byen ville rive aalle de gamle husene i Sjøgata og anlegge en stor parkeringsplass. Men idealister ville noe annet og gikk til kamp mot det som mange kalte overmakten. Og de vant! I dag framstår Sjøgata som ei perle som hele byen er glade i. Det så vi tydelig under forrige helgs Byfest da nesten 5.000 mennesker satte sitt preg på byen.

Så kjære byplanleggere rundt om i Norge. Før dere går berserk og river gamle hus, ta en tur til Mosjøen og Sjøgata før dere bestemmer dere for å rive.